Ild:

Lyset skinte like sterkt som solen, og stekte som lava. Ilden slukte seg oppover veggene, spiste alt på sin vei. Røyken oste ut av veggene og forgiftet lungene til Kristian som lå i en fosterstilling på gulvet. Det tok bare sekunder før rommet var kledd i flammer og røyk. Panikken spredde seg fra hjertet og utover i hele kroppen, han ble lammet og lå der lydløst imens veggene kollapset rundt han.

Heldigvis var det bare han i hjemmet, dermed trengte ingen å lide av hans feiltagelser. Skyldfølelsen hang i lufta, tanken på at en feiltagelse kunne ødelegge så mye. Istedenfor å bruke et minutt på å blåse ut et enkelt stearinlys, la han seg i senga og surfet på internett. Varmen som omringet han, sugde seg inn i hjerteroten og tok med seg flammene. En enorm følelse sendte varmebølger rundt i kroppen, det eneste som var igjen av ilden var noen vage glør som gjemte seg inne i treverket. Det var som om ilden prøvde å gjøre så mye skade som mulig.

Den enorme kraften holdt på å ødelegge Kristian fra innsiden og ut, men det skjedde ikke, tvert i mot. Istedenfor samlet han kraften og gjemte den på et sikkert sted. Sirenene hørtes utenfor og menn i svarte og gule dresser kom inn.