Mamma:

Veien til skolen var slitsom, bare tanken av å sykle hele den lange strekningen gjorde meg utslitt. De første høstbladene datt ned fra trærne og la seg til å sove på bakken. Høsten er den mest fantastiske årstiden, den er så fargerik og romantisk! Tanken på alle de fantastiske minnene jeg hadde med mamma, fikk munnvikene til å bevege seg oppover samtidig som tårene rant nedover kinnet. Blikket mitt flakket mot klokken, 7:25 viste den, akkurat en time før skolen startet. Bremsene på sykkelen hvinte idet jeg passerte postkassene til gode gamle Olga.

Kirkegården åpnet armene sine, jeg var den eneste stamgjesten den hadde. Grått, tørt og langt gress slynget seg rundt alle gravene. Den eneste graven som ikke var dekket av slyngplanter og ugress var mammas. Tanken på de menneskene som lenger ikke hadde noen som brydde seg om dem var uutholdelig! Tårene rant igjen, følelsene var som en virvelvind som herjet inne i kroppen.
2 år, det var helt uvirkelig, to år siden en full og hensynsløs drittunge kjørte i blinde. Hjernen min koblet seg helt ut og jeg kunne ikke huske noe som skjedde før jeg kjente noe varmt og slimete som sleiket meg på hånda. Sjokket var overveldende helt til blikket mitt møtte på en søt liten hund han så på meg, før han tuslet videre og ble borte innimellom alt gresset. Klokken var 8:17!! Jeg begynte å løpe imot sykkelen som sto lent inntil kirkeporten. Et lys skimte ut fra det øverste tårnet og hårene reiste seg på armene.