Helten:

Hendene han lå i var trygge og stødige, med en stabil gange kom de seg til ambulansen som ventet utenfor. Det var for mange stemmer som virret rundt han til at han fikk med seg hva de sa. Hele kroppen hans skalv etter at den overraskende skjebnen hadde trått til. En maske ble satt på over ansiktet og han mistet kontrollen over kroppen.

Svarte skygger bevegde seg gjennom rommet, etter hvert som synet kom tilbake, viste det et hvitt rom med medisinske instrumenter som hadde slanger festet til kroppen hans. Øynene sved som syre, så han hadde ikke noe annet valg enn å lukke dem igjen. Stemmene som hvisket med hverandre ble klarere etter hvert som bevisstheten våknet opp. ”Han er et mirakel!”


Ikke et eneste brennmerke var å se på den lyse huden, og det var heller ingen indre skader. Stemmene nærmet seg, med fascinerte øyne stirret de på guttungen som kom seg unna uten en eneste skramme. ”Det var nesten som om han ikke var inne i flammehavet!” sa den nærmeste sykepleieren. Hun gransket han fra topp til tå. Øynene til Kristian åpnet seg igjen, hele ansiktet hans dannet et stort spørsmålstegn.

Ild:

Lyset skinte like sterkt som solen, og stekte som lava. Ilden slukte seg oppover veggene, spiste alt på sin vei. Røyken oste ut av veggene og forgiftet lungene til Kristian som lå i en fosterstilling på gulvet. Det tok bare sekunder før rommet var kledd i flammer og røyk. Panikken spredde seg fra hjertet og utover i hele kroppen, han ble lammet og lå der lydløst imens veggene kollapset rundt han.

Heldigvis var det bare han i hjemmet, dermed trengte ingen å lide av hans feiltagelser. Skyldfølelsen hang i lufta, tanken på at en feiltagelse kunne ødelegge så mye. Istedenfor å bruke et minutt på å blåse ut et enkelt stearinlys, la han seg i senga og surfet på internett. Varmen som omringet han, sugde seg inn i hjerteroten og tok med seg flammene. En enorm følelse sendte varmebølger rundt i kroppen, det eneste som var igjen av ilden var noen vage glør som gjemte seg inne i treverket. Det var som om ilden prøvde å gjøre så mye skade som mulig.

Den enorme kraften holdt på å ødelegge Kristian fra innsiden og ut, men det skjedde ikke, tvert i mot. Istedenfor samlet han kraften og gjemte den på et sikkert sted. Sirenene hørtes utenfor og menn i svarte og gule dresser kom inn.

Forandring:

Skoleklokkene runget i veggene på det utslitte bygget, det var nesten som om malingen skalet seg mer og mer av for hver gang et vindpust ble slynget mot veggene. Skolen var nær på å rase sammen, den var over 150år, noe som betydde at veggene var hule og morkne. Ut fra de skitne vinduene falt de siste oransje bladene fra løvtrærne og dannet et teppe over den stygge og svarte asfalten. Jeg tok et kjapt blikk på timeplanen, norsk var skrevet med en vakker løkkeskrift som ble avsluttet med en delikat krøll. Norsktimene er en av de timene jeg faktisk liker, døren til klasserommet var fortsatt åpen, noe som betydde at timen ikke hadde startet uten meg.  Vesken ble lagt vedsiden av stolen, og med en elegant bevegelse satt jeg på stolen. Med et brak kom læreren inn, hun slengte den morkne døra igjen og låste, den samme gamle rutinen som hun alltid gjorde.

Det slitte sølvhåndtaket ble dratt ned og deretter kom det et sukk fra døra. Det føltes ut som om noen kastet en stein i ansiktet på meg, virkeligheten dukket opp.

Det var Annabel som stod utenfor. På en så trist dag som denne, dannet det seg en krystallisert tåre i øyekroken. Vi som pleide å være u adskillige. Gikk i matchende klær og gikk på epleslang sammen. Alt forandret seg da hun bestemte seg for å rote med ex-en til skolens mest populære jente. Alle begynte å baksnakke henne og  overse henne. Ingen, inkludert meg turte ikke å være sammen med henne etter det.

Mamma:

Veien til skolen var slitsom, bare tanken av å sykle hele den lange strekningen gjorde meg utslitt. De første høstbladene datt ned fra trærne og la seg til å sove på bakken. Høsten er den mest fantastiske årstiden, den er så fargerik og romantisk! Tanken på alle de fantastiske minnene jeg hadde med mamma, fikk munnvikene til å bevege seg oppover samtidig som tårene rant nedover kinnet. Blikket mitt flakket mot klokken, 7:25 viste den, akkurat en time før skolen startet. Bremsene på sykkelen hvinte idet jeg passerte postkassene til gode gamle Olga.

Kirkegården åpnet armene sine, jeg var den eneste stamgjesten den hadde. Grått, tørt og langt gress slynget seg rundt alle gravene. Den eneste graven som ikke var dekket av slyngplanter og ugress var mammas. Tanken på de menneskene som lenger ikke hadde noen som brydde seg om dem var uutholdelig! Tårene rant igjen, følelsene var som en virvelvind som herjet inne i kroppen.
2 år, det var helt uvirkelig, to år siden en full og hensynsløs drittunge kjørte i blinde. Hjernen min koblet seg helt ut og jeg kunne ikke huske noe som skjedde før jeg kjente noe varmt og slimete som sleiket meg på hånda. Sjokket var overveldende helt til blikket mitt møtte på en søt liten hund han så på meg, før han tuslet videre og ble borte innimellom alt gresset. Klokken var 8:17!! Jeg begynte å løpe imot sykkelen som sto lent inntil kirkeporten. Et lys skimte ut fra det øverste tårnet og hårene reiste seg på armene.

Jord:

Sprekkene dukket opp under føttene mine og delte bakken i to. Jorda skalv, stein delte seg fra fjellet og rullet nedover. Steinene knuste alt som kom i veien, og sendte opp en sky av grus og støv som gjorde himmelen svart. Skrik kom fra alle kanter og panikken hang over landsbyen som et tungt tepp. Det var umulig å se noe som helst, det gråe støvet tok vekk synet på alle som løp rundt. Alt jeg kunne tenkte på var alle de uskyldige menneskene som mistet livet sitt. Tårene rant og følelsen av elendighet fylte kroppen min. Sinnet kokte over og små lynnedslag duket opp i øynene.  Jeg formulerte sinnet om til et skrik fylt av raseri. Hele kroppen ristet og en kriblende følelse spredte seg fra topp til tå.

Støvet begynte å legge seg og ristingen stoppet. Kroppen min var helt lam, hodet dunket og blodet rant fra nesa. Utmattelsen runget i kroppen, sakte men sikkert gikk lyset ut. Det siste jeg husket var at jeg landet på en hard stein som boret seg inn i ryggraden.

Brått reiste jeg meg opp. Jeg befant meg i det samme og trygge rommet som var så altfor kjent. Svette dråpene rant nedover pannen, drømmen var så realistisk, nesten som om det skjedde. En enorm smerte kriblet fra ryggraden og utover hele kroppen. Som en gammel dame prøvde jeg å ta ett skritt av gangen for å forsikre meg at jeg kom meg fram til destinasjonen. Jeg kunne se badedøra noen skritt lenger framme, så nærme men samtidig så langt ifra. Blikket mitt ble helt stivt når det møtte speilet. Det var som om jeg var et monster, kledd i støv. Hele kroppen var dekket av grått støv, og smerten var på det samme stedet som jeg drømte om.