De blonde krøllene:

Øynene som var i den nedslitte skolegangen fulgte med på alle bevegelsene Kristian gjorde. Hvert par med øyne utgjorde en følelse, noen var glade og noen overrakede. Kristian så rundt seg og følte seg ubekvemt der han gikk. Ingen som kom bort til han, alle bare så på han fra avstand, det var nesten som om han var en gjenstand på et museum. Bare se men ikke røre.

”FLAKS!” ropte en ukjent stemme lengere bak i mengden, han var tydeligvis ikke så fornøyd med at noen andre fikk all oppmerksomheten som egentlig tilhørte han. ”Skulle ønske” tenkte Kristian, alle minnene fra den kvelden svirret rundt i hodet hans. Hvordan han tok kontroll over flammene som danset rundt han.

Øynene hans stoppet på et par med blåe øyne de hadde en grønn ring rundt pupillen, de var det vakreste han noen gang hadde sett. Han studerte henne nøye for å se om han kjente henne igjen, men det var uten hell. Idet hun snudde seg blafret håret hennes og de blonde krøllene skinte som sola imens hun ble borte blant mengden.