Vann:

Bølgene omsvøpte den spinkle kroppen som kjempet for harde livet. I det hun sank, omdannet luften seg til bobler som steg stille avgårde mot overflaten. Luften symboliserte det livet som ble tappet ut av Annabel mens hun sank nedover mot havbunnen. Aldri hadde hun vært så redd!  Luften rant sakte men sikkert ut av henne.. Mørket åpnet armene sine for å ta imot den utslitte kroppen som sank lengere og lengere nedover.

Idet hun skulle ta det siste åndedrettet, kjente hun en enorm kraft som bredte seg utover i hele kroppen. Vannet trakk seg unna og luften strømte inn i lungene og ga følelsen av å gi livet tilbake til Annabel. Hun så fortumlet rundt seg mens hun svømte med fiskene inne i en boble som omfavnet henne. Skrekken som først hadde tatt over hele kroppen ble nå fylt med en overveldende følelsen av lykke.

Annabel våknet brått av at alarmklokken ringte. Hun var så våt at vannet rant av henne. Det spørsmålet som dukket opp i hodet hennes var: ” Var dette en drøm?”