Annabel:

Annabel løp fortumlet inn på badet og så seg selv i speilet. Hun var gjennomvåt og vannet dryppet ned fra haka hennes imens tankene svevde.

Hun hadde ikke tid til å tenke på det nå, skolen kom ikke til å vente på henne. Hun skyndte seg å føne håret før hun tok på seg noen tørre klær, og løp ned til kjøkkenet for å smøre seg en niste hun tok med seg på skolen. Hver dag gikk hun forbi en forlatt kirkegård, et sug dukket opp i magen når hun var i nærheten av det ufyselige stedet. Skoleklokkene ringte og Annabel løp inn i klasserommet. Læreren de hadde i første time mislikte henne på det sterkeste, så hvis hun kom det minste for seint  ble hun sendt til skammekroken.

Livet hennes møtte motstrømmen i de fleste sammenhenger. Ingen på skolen visste hvem hun var, og de som gjorde det latet som om de ikke gjorde det. Hun kjempet imot tårene som kom av ensomheten hun kjente når hun så et par som holdt rund hverandre. I en voldsom fart løp hun inn på toalettet hvor følelsene tok over styringen, lysglimt av lykkelige minner skinte foran øynene hennes. Sorgen som runget hjertet herjet i hele kroppen. Hun kjente den samme kraften som hun hadde den samme natten fylle kroppen og kile i finger tuppene.

Et vannrør på toalettet sprakk og gulvet ble fylt med vann. Vannet sluttet ikke å vokse så Annabel måtte ut fra doen.

Rørene hadde ikke bare sprukket inne på badet, men over hele skolen. Rektoren hadde ikke et annet valg enn å stenge skolen. Annabel hørte at lærerne mumlet om at vanntrykket ble for kraftig at vannrørene sprengte. På hjemveien så hun opp mot kirkegården, men denne gangen var det en skikkelse som bevegde seg inne i tårnet. Hårene reiste seg på armene og en ubehagelig følelse vrei seg i magen.

Vann:

Bølgene omsvøpte den spinkle kroppen som kjempet for harde livet. I det hun sank, omdannet luften seg til bobler som steg stille avgårde mot overflaten. Luften symboliserte det livet som ble tappet ut av Annabel mens hun sank nedover mot havbunnen. Aldri hadde hun vært så redd!  Luften rant sakte men sikkert ut av henne.. Mørket åpnet armene sine for å ta imot den utslitte kroppen som sank lengere og lengere nedover.

Idet hun skulle ta det siste åndedrettet, kjente hun en enorm kraft som bredte seg utover i hele kroppen. Vannet trakk seg unna og luften strømte inn i lungene og ga følelsen av å gi livet tilbake til Annabel. Hun så fortumlet rundt seg mens hun svømte med fiskene inne i en boble som omfavnet henne. Skrekken som først hadde tatt over hele kroppen ble nå fylt med en overveldende følelsen av lykke.

Annabel våknet brått av at alarmklokken ringte. Hun var så våt at vannet rant av henne. Det spørsmålet som dukket opp i hodet hennes var: ” Var dette en drøm?”