Love at first sight

Kristian løp etter den fortryllede jenta som gikk ut fra skolegården med en kjapp og bestemt gange. Lyden fra skoene hennes hang igjen i lufta. Kristian økte på tempoet i ett desperat forsøk på å få se henne igjen. Et lite stykke lenger fremme fikk han øye på de blonde krøllene som fikk en gyllen farge av sollyset. Han skyntet seg fremover og så at hun gikk inn på kirkegården. Det så ut som om en forbannelse hang over gravplassen, dødt gress og gamle piler var alt som befant seg på det gudsforlatte stedet. Så derfor skjønte ikke Kristian hvorfor en så perfekt skapning ville gå inn og besøke noe så grusomt, som skjønnheten og udyret.

Idet Kristian svingte inn til høyre var hun borte og skuffelsen dukket opp i øynene hans.

Sluttlogg:

1)         Hvordan opplevde du dette skriveprosjektet?

Jeg syntes at bloggprosjektet var kjempe gøy, fordi jeg fikk velge tema også kunne jeg la fantasien vandre. Jeg kjente jeg gledet meg til hver norsk time fordi jeg visste at vi skulle skrive på bloggen. Av og til skrev jeg til og med på bussen når jeg fikk en god idé. Historien hopper ganske mye frem og tilbake så det er viktig å følge godt med, når jeg starter på en ny historie er det et bilde av en sommerfugl.

2)   På hvilken måte tok du hensyn til kommentarene du fikk i bloggen når du skrev romanen?

Jeg valgte å bare bruke noen av kommentarene fordi jeg hadde historien ganske klar inne i hodet også avslørte noen av kommentarene overraskelsen som jeg tenkte skulle komme. Men jeg har tenkt til å bruke kommentarene etter hvert som historien fortsetter.

3)  Hvordan var det å lese andre sine bloggromaner og gi kommentarer på disse?

Det var ganske vanskelig å kommentere på bloggene fordi jeg ikke hadde noen baktanke i historien, men av og til kom kommentarene til meg så da var det ganske enkelt. Konklusjonen min er at det var like vanskelig som det var enkelt.

4) Kommer du til å fortsette med å skrive i denne bloggen?

Jeg har tenkt til å fortsette med bloggen til den får en slutt fordi nå henger det ganske mange spørsmål i lufta også syntes jeg ikke at bloggen er så bra når den bare har bruddstykker. Også syntes jeg det var så gøy at jeg kan skrive når jeg ikke har noe annet å gjøre.

5)  Har prosjektet gitt deg mer lyst til å skrive skjønnlitterære tekster, som noveller og liknende?

Nei, fordi i de fleste skrive oppgaver må vi holde oss innenfor et spesielt tema, noe jeg ikke liker. De fleste temaene vi får utdelt er uinteressange eller kjedelige. Hvis vi kunne ha skrevet om hva vil selv vil hadde det vært mye morsommere, også hadde jeg fått inspirasjon og blitt motivert til å skrive.

6)   Har prosjektet gitt deg mer lyst til å lese skjønnlitterære tekster i blogg, internett eller bøker?

Nei, fordi det kommer helt an på boken. Hvis boken starter med spenning så får den oppmerksomheten min og da fortsetter jeg å lese, men hvis den er kjedelig 100 siden inn i boken så orker jeg ikke mer fordi da er det ikke noe som skjer. Hvis innholdsfortegnelsen er kjempe spennende og handler om et tema jeg liker kommer jeg til å lese den!

De blonde krøllene:

Øynene som var i den nedslitte skolegangen fulgte med på alle bevegelsene Kristian gjorde. Hvert par med øyne utgjorde en følelse, noen var glade og noen overrakede. Kristian så rundt seg og følte seg ubekvemt der han gikk. Ingen som kom bort til han, alle bare så på han fra avstand, det var nesten som om han var en gjenstand på et museum. Bare se men ikke røre.

”FLAKS!” ropte en ukjent stemme lengere bak i mengden, han var tydeligvis ikke så fornøyd med at noen andre fikk all oppmerksomheten som egentlig tilhørte han. ”Skulle ønske” tenkte Kristian, alle minnene fra den kvelden svirret rundt i hodet hans. Hvordan han tok kontroll over flammene som danset rundt han.

Øynene hans stoppet på et par med blåe øyne de hadde en grønn ring rundt pupillen, de var det vakreste han noen gang hadde sett. Han studerte henne nøye for å se om han kjente henne igjen, men det var uten hell. Idet hun snudde seg blafret håret hennes og de blonde krøllene skinte som sola imens hun ble borte blant mengden.

Helten:

Hendene han lå i var trygge og stødige, med en stabil gange kom de seg til ambulansen som ventet utenfor. Det var for mange stemmer som virret rundt han til at han fikk med seg hva de sa. Hele kroppen hans skalv etter at den overraskende skjebnen hadde trått til. En maske ble satt på over ansiktet og han mistet kontrollen over kroppen.

Svarte skygger bevegde seg gjennom rommet, etter hvert som synet kom tilbake, viste det et hvitt rom med medisinske instrumenter som hadde slanger festet til kroppen hans. Øynene sved som syre, så han hadde ikke noe annet valg enn å lukke dem igjen. Stemmene som hvisket med hverandre ble klarere etter hvert som bevisstheten våknet opp. ”Han er et mirakel!”


Ikke et eneste brennmerke var å se på den lyse huden, og det var heller ingen indre skader. Stemmene nærmet seg, med fascinerte øyne stirret de på guttungen som kom seg unna uten en eneste skramme. ”Det var nesten som om han ikke var inne i flammehavet!” sa den nærmeste sykepleieren. Hun gransket han fra topp til tå. Øynene til Kristian åpnet seg igjen, hele ansiktet hans dannet et stort spørsmålstegn.